Dette er et spørsmål som jeg har undret meg over lenge. Personlig er jeg nordmann og visstnok lever i det rikeste landet i hele verden. På den sørlige delen av kloden finnes det millioner av mennesker som sulter hver dag. Er det ment at jeg skal ofre megselv for disse menneskene?
For visstnok er jeg opptil tusen ganger rikere enn dem. Hva tenker dere?
I hvor stor grad skal en ofre seg for andre mennesker?
Det er vår oppgave å hjelpe slike mennesker, det trenger ikke å være fysisk hjelp. Pengegaver syntes jeg er viktig og nødvendig for de fattige. I islam så har de jo almissen, kanskje vi også bør gjøre noe slikt?
SvarSlettIkke for å virke som en ondsinnet skapning, men jeg synes det ikke er vår oppgave/ plikt å hjelpe andre. Bare fordi har masse penger så betyr det ikke at vi skal dele det ut. Det er penger vi som land har klart å tjene oss opp til på egenhånd. Før var Norge tross alt et U- land.
SvarSlettSå jeg synes ingen skal forvente at vi skal hjelpe noen. For det har ingen rett til å kreve av oss. Bare fordi vi er rike.
Men en annen ting derimot er det at jeg synes folk skal gjøre det frivillig. Ikke at man skal føle at man ofrer seg for andre bare fordi man føler det er sin plikt å hjelpe dem. Det handler ikke om å ofre seg men om å gi en hjelpende hånd fordi man har lyst.
Det er ingen som har rett å forvente noe mer av oss enn andre bare fordi vi er rike. Men det vi kan gjøre som medmennesker er å hjelpe andre. Ikke fordi de vi er rike men fordi vi er medmennesker.
Gunvor og Guro, etter min mening får jeg intrykket at dere såvidt snuser på teamaet å hjelpe andre.
SvarSlettDet jeg leter etter er svaret på hvorfor vi skal hjelpe. Hvilken funksjon har det? Hvorfor skal jeg hjelpe en annen? Hva gir det meg?
Jeg husker ikke når, men vi skrev en artikkel i norsktimen en tid tilbake om hvordan vi skulle gjøre verden til et bedre sted i fremtiden.
I den teksten hadde jeg noen argumenter jeg vil dra frem fra hukommelsen.
Først og frem ser jeg funksjonen av å hjelpe et menneske nær deg. Her går det på gjensidhetsprinsippet. Låner jeg deg penger, gir jeg deg mat eller lignende så er det en type hjelp som jeg ser på en innvestering.
Hjelper jeg deg, hjelper du meg.
Ut ifra våres religionsbok så er dette 'gjensigihetsprinsippet' noe flokkdyr har utviklet. Aper plukker ens pels og får tjenesten igjen.
Boken drar også frem påstander om at vi, som mange andre dyr har medfølelse. En medfølelse som er basert kanskje er dannet av gjensidighetsprinsippet. Vi ser oss selv i den hjelpestrengende personen foran oss og håper at han/henne ville gjort det samme.
Så når jeg ser på disse argumentene, forstår jeg, og sier meg enig i at en burde hjelpe andre mennesker som er rundt deg og står deg nær. Det fremmer et godt miljø.
''What goes around comes back around'' - Justin Timberlake
Men når det kommer til å hjelpe mennesker på tvers av landegrenser blir det vanskeligere. Er det en landeplest, forurensing eller krig i nabolandet ser jeg jo muligheten for at problemet kan komme til oss, og at vi derfor burde hjelpe dem.
Men fattige i Afrika?
Når det er så langt vekke, ser jeg ikke mye annen grunn å hjelpe andre en denne medfølelsesevnen.
Igjen så kan en basere grunnen til å hjelpe på religiøse forklaringer og veiledninger, men de er noe utydelige for min del.
Ovenfor er mine egne argumenter for å hjelpe og forestillingene mine for hva motivet mitt for å hjelpe ville vært.
Motiver jeg ikke ønsker å identifisere meg med ved å hjelpe er ønsket om å oppnå sosial status og en god selvfølelse.
For tanken om at noen skal heve seg over andre liker jeg dårlig. Alle burde behandles likt, ingen urettferdig forskjellsbehandling. Jeg får heller ikke noen godte følelse av å hjelpe.
Jeg sier til meg selv at jeg ikke gjør det med disse hensiktene, men gjør det for å skape et godt miljø, inspirere andre til å handle likt og danne meg en viss respekt.
Beklager hvis det ble for langt og kjedelig. Noe jeg følte at det kan bli å lese...
Vennlig hilsen Magnus